Sommer Arkiver | Side 2 av 2

Fred i barndommens gater i Trondheim

Dette blir et litt annerledes blogginnlegg. Denne gangen er det ikke naturen jeg vil vise dere. Denne gangen vil jeg hedre min barndoms gater. For i sommer har jeg vært på reise. En reise tilbake, med nye øyne som ser alt annerledes enn før.

Min barndoms gater har jeg ikke besøkt på lenge, så lenge, for jeg har vel ubevisst holdt meg unna den tiden. Ja, de fleste av oss har vel både gode og vonde minner fra oppveksten. I sommer var det som om jeg sluttet fred med dem alle.

Jeg, som er så glad i naturen, vokste opp midt i byen, nesten. Ja, jeg har ansett meg selv som svært heldig som i tillegg har hatt besteforeldre, tanter og onkler som jeg kunne besøke på landet i alle ferier og helger. Og jeg ville aldri dra hjem til byen igjen…

Men nå ser jeg hjembyen min, Trondheim, som den vakreste by, særlig der jeg bodde som barn, nede på Øya. Nå svulmer hjertet bare ved synet av bykjernen, så full av grønne trær, vakre gater og bygninger. I sommer tok jeg byen min tilbake inn i hjertet. Og de gode opplevelsene er nå som små og store lykter langs min vei, som stråler på de vonde med vakkert, mykgjørende lys.

Kan man bo på et bedre sted enn Øya når man først skal bo midt i en by? Nesten alt er ved det samme i disse gatene. Huset ser likt ut, bare med en annen, og finere farge, og i bedre stand vil jeg tro… Fortauet er det samme, like egnet til å hoppe paradis på som før… eller plukke gammel tyggegummi…

Hjørnet er det samme, et supert sted til å hoppe strikk sammen med andre barn når snøen endelig har gått og joggeskoene med glatt såle (spesialinnkjøpt til strikkhopping) hentes ned fra loftet.

Gatene ligger der som før, med de fine hagene der man kan gå på epleslang eller sykle og sykle i all evighet, og sykle om kapp med broren sin…

Den gamle gangbrua over til sentrum og barneskolen på den andre siden av elva ser fortsatt helt lik ut. Ja, vakre Nidelven, like stille og vakker som før, bare mye renere nå… Med grønne lunger på begge sider med vakre hager og parkanlegg hvor man kan sole seg om man vil.

Jeg husker mange stunder da jeg som barn følte meg komplett lykkelig gjennom hele mitt vesen. Det var stunder ute i naturen, men også her, i Trondheim. Det var ganske enkelt glede over en blå himmel og sola som varmet. Eller turer ute i regnet, og stormen som feiet meg bortover fortauet på den glatte isen midt på vinteren. Stunder hvor jeg hadde lagt meg om kvelden og hørte dempede stemmer fra stua. Da jeg hoppet strikk på hjørnet eller syklet som gal gjennom gatene… Og mange, mange flere lykkelige øyeblikk…

Ja, nå hedrer jeg barndommens gater, med stor takknemlighet overfor min hjemby og alle erfaringer jeg har levd her. Men fremfor alt hedrer jeg min kjære mor som lot meg vokse opp på slikt et vakkert og godt sted…

Livets vandring i fjæra

For en glede det er å gå barføtt i fjæra om sommeren! Det er så godt å kjenne steinene under føttene, særlig om de er godt oppvarmet av sola.

På en sånn steinstrand er det ikke bare å labbe i vei, for her er det steiner av alle slag, både store og små, stødige og vaklende, sleipe og tørre, glatte og fulle av rur, spisse, runde, flate.

Noen steder er det best å gå raskt videre for å bevare balansen, og for at det ikke skal gjøre for vondt for føttene. Andre steder, der steinene er store og stødige kan jeg gå litt saktere og mer avslappet. Sleipe steiner og de med rur holder jeg meg langt unna, for de er slett ikke pålitelige om de ser aldri så fine ut…

Innimellom dukker en og annen planke opp, så fine og lette å gå på… Men plankegang kan ikke vare evig, litt utfordringer vil jeg jo ha, ellers blir det for kjedelig.

Når jeg går her blir det ikke rom for å tenke på alt mulig av andre ting, for her må jeg sannelig følge med, hele tiden. Vandringen har min hele og fulle fokus, og snur meg mens jeg går gjør jeg heller ikke, for da mister jeg fort balansen…

Det er full tilstedeværelse som teller, med all fokus på hvor jeg skal plassere føttene og hvilken vei jeg skal gå for å komme til de beste steinene, ja litt framover må jeg se, og planlegge raskt. Veien bli til mens jeg går…

Og plutselig dukker det opp en stor flat stein der framme, som jeg peiler meg inn på. Så kan føttene hvile en stund på den gode varme steinen, mens jeg nyter utsikten og ikke tenker på noen verdens ting. Ja, da er livet herlig!

Så får føttene seg et bad i det klare og forfriskende kalde vannet…

Ferden går videre, for det er flere steiner, berg, svalt gress og alskens små og store skatter å oppdage der i fjæra. Ja, hvem vet, kanskje til og med den mykeste og fineste sandstrand venter på meg der et sted…

Vandringen på bare føtter i fjæra er på en måte slik som vandringen gjennom livet kan være, som møtet med andre mennesker og situasjoner… midt i de skjønneste kulisser som vår vakre klode er så rik på… Hva synes du?

Sommerens farger

Nå er tiden for å nyte alle fargene sommeren har å by på, med vakre blomsterfarger og grønne nyanser på bakken og i trærne.

Den første bølgen med gul løvetann er over for lengst… Den akk så vanlige løvetannen som man er så vant til å se nesten overalt, er så utrolig skjønn en blomst når man ser nøye etter. Blomsterbladene er så myke og ser ut som stråler, som sommersola. Den regnes som et ugress det er vanskelig å bli kvitt, og man irriterer seg over den, men hva om man tenker på den som en spreder av glede og energi… Ja, for den knall gule fargen stråler ut en sterk livskraft og energi, full av glede! Kanskje dukker den opp overalt i hager, parker og veikanter, ja rett og slett ved de stedene vi ferdes som mest, for å minne oss om å gå inn i vår egen kraft og glede oss over livet! Som varmende, sterke soler!

Nå har smørblomstene overtatt den gule misjon for en stund, sammen med mange andre blomster i flere farger. De vakreste og rikeste blomsterengene fant jeg like i veikanten der biler og store trailere dundrer forbi…

Det er blomster i gule, hvite, rosa, blå og lilla toner. Og grønne blader. Når jeg tar bilder av all denne skjønnheten legger jeg meg ned sammen med blomstene… hva er vel bedre enn det midt på sommeren!

Og da ser jeg alle små og store vekster med de skjønneste blomster, og insekter av alle slag. Det yrer av liv der nede i blomsterenga. Så får man kanskje noen myggstikk eller knottstikk i samme slengen… som naturens akupunktur kanskje… eller små påminnelser som noe som er lurt å ta tak i med seg selv…

Det er fint å ta seg tid til å nyte alle fargene, mønstrene og formene som blomstene har. Hvilke farger liker du best? Kanskje er det de du trenger nå.

Selv liker jeg spesielt ulike rødoransje fargetoner for tiden, men slike blomster har jeg foreløpig ikke funnet i naturen denne sommeren…

Blomstene på bildene her har nok til dels fått litt annerledes fargetoner gjennom kameraets linser, men betrakt gjerne disse også, og kjenn etter hva de gjør med deg. La fargene du liker fylle deg helt, en av gangen. Og sug dem inn når du er ute. Betrakt blomstene, og kjenn lukten. For de er som små eller store gaver til oss alle, og viser hva vi kan oppnå i oss selv. Ja, for vi kan også blomstre i alle farger, som den rikeste blomstereng!

Barbeint i skogen

Det er virkelig en fryd for føttene å gå barbeint i skogen. En fryd for hele meg! Og skogen er også glad, føler jeg. Ja, skogen er alltid glad når jeg kommer, og ber meg komme oftere og nyte av alt den har å tilby.

Jeg følger en sti, men ser lite av den om gangen, bare et kort stykke. Så ser jeg mer når jeg kommer lenger fram, men fortsatt bare en liten del. Akkurat som når jeg går på min utviklingsvei gjennom livet, og må ta et steg om gangen mot stadig nye mål.

Når jeg går slik i skogen blir jeg veldig oppmerksom på hva som skjer på bakken. Jeg ser fine tegninger som røttene på stien danner, lyngen som har fått nye skudd, tyttebærblomster. Jeg ser alle detaljer jeg ellers ikke legger like godt merke til, når en såle av gummi hindrer den direkte nærkontakten med moder jord. Og jeg legger merke til hvordan alt dette føles gjennom mine føtter.

Jeg kjenner hver lille kvist i lyngen, hver blottlagte rot på stien. Jeg kjenner den mørke jorda og kjølige gjørma som presser seg opp mellom tærne. Og jeg kjenner den myke mosen som renser føttene der den er full av vann. Og små pytter med klart myrvann. Det harde, glatte berget som sola har varmet opp.

De bare føttene leder meg også til nye, uoppdagede stier som jeg aldri har sett før når jeg har ferdes beskodd på samme sted, for de er skjult av røsslyngen og ligger der som hemmelige ganger i en helt annen verden… Med øynene ser jeg knapt disse magiske stiene, men føttene mine vet veien og bringer meg i riktig retning, trygt inn på en åpen sti som leder hjem…

Og på veien hjem får jeg den vakreste utsikt over landskapet, og kan se langt, langt framover, selv om min sti fortsatt er ukjent… Som om det jeg ser langt der fremme er de høyeste mål, mens veien fortsatt blir til mens jeg går dit…

Grønn kjærlighet

Lenge, så lenge har jeg ventet på det grønne…

Ventet på vår og sommer, noe nytt, ventet på noe gammelt og kjent, noe fra tidenes morgen som atter skal vende tilbake, slik at jeg kan oppdage det på nytt, som for første gang… Ventet og lengtet, gjennom en lang, mørk, kald, dog vakker, vinter. Ventet på at lyset skal komme tilbake til meg, ventet på kjærlighet, ventet på meg selv. Ventet på livet. Og da våren kom ventet jeg på sommeren…

Da sommeren endelig kom med sitt vidunderlige grønne teppe klarte jeg ikke å ta den helt imot, for jeg følte ikke den store gleden jeg hadde ventet meg… Det var som om jeg holdt på vinteren og vårens indre kamper med renselse og frigjøring i bølge etter bølge. For jeg ville så inderlig bli ferdig, kvitt det som jeg føler som hindre for å gå videre og ta sommeren imot. Sommeren der ute, og sommeren i meg. Jeg trodde jeg måtte gjøre meg helt ferdig med alle de indre og ytre prosessene først. Og derfor klarte jeg ikke å ta inn det skjønne grønne, helt til en indre stemme hvisket meg i øret…

Stemmen sa at det er en illusjon at jeg skal bli ferdig med noe, kvitt noe, for jeg trenger ikke det. Nei, åpne heller hjertet for å ta imot kjærligheten som er nå. Det er slutt på kampene… Hvorfor skal du kjempe og lide, ja, for kampene gir slik stor lidelse. La dem ligge nå, slik at du kan gjenkjenne kjærligheten og livet som strømmer imot deg. Fra sjeler som elsker deg, fra alt det grønne i naturen som du elsker så høyt. Det er nå, kjære, det er nå. Alt før og etter spiller ingen rolle, alt er NÅ. Det er kun der ditt fokus trenger å være i denne tiden. NÅ.

Kjenner du kjærligheten som strømmer imot deg, omslutter deg, løfter deg? Lev i denne strømmen, kjære, i hvert åndedrag du tar. Lev i den, alltid, la den skylle gjennom deg, som en varm sommerbris, dansende gjennom hele ditt vesen. Som evig fred. La den omslutte deg og favne deg, la den leve gjennom deg i alt du gjør akkurat nå, kjære.

Dette er det du er, ditt sanne jeg. La deg og din personlighet være et redskap for denne strømmen, ja for personligheten din er ditt redskap, din hjelper, slik at du som kun er kjærlighet kan la ditt lys strømme ut på jorden gjennom ditt spesielle og unike redskap, på din helt egen måte som bare du kan.

Nå handler ikke om å bli ferdig, bli kvitt. Det handler om å la alt være det det er, og la strømmen av kjærlighet flomme gjennom. Du trenger ikke kjempe, du trenger ikke å bli ferdig med noe før kjærligheten kan strømme gjennom, kjære deg. Kampene er egentlig ikke lenger nødvendige… Vær nå og la all kjærlighet som kommer til deg flomme gjennom, alt er nå. Alt er NÅ!

Alt det grønne i naturen er en vibrasjon av ren og helbredende kjærlighet. Det er som om alt det grønne er jorden, vår mor, som sier til oss:

– jeg elsker deg! Du er elsket, dere er alle elsket!

Det er en slik omsluttende kjærlighet som stråler ut av jorda og omhyller oss gjennom naturen. Jeg tror ikke det er tilfeldig at plantene er grønne på denne planeten. I regnbuen er den grønne fargen i midten, på samme måte som i menneskets chakrasystem, hvor det grønne er i hjertet. Det grønne i hjertet er kjærlighet til mennesket i oss, og slik er det nok også med det grønne i naturen, som om det er der for å minne oss om denne kjærligheten, og for å strålen den ut til oss, helt til det fysiske plan, slik at vi faktisk kan se kjærligheten med våre fysiske øyne. Og vi kan lukte den, smake på den, høre suset når bladene vaier i vinden. Kjenne det svale grønne gresset under våre bare føtter. Den snakker til alle våre fysiske sanser, men også de andre sansene om vi åpner oss i hjertet.

Når jeg går ute og suger til meg alt det grønne, gir det en stor fred i meg. Glede, men først og fremst harmoni og fred. Og den grønne energien i naturen er så omsluttende og varm, øm og varsom, men samtidig så sterk.

Det er fint å bruke alle sansene man har når man er ute, og virkelig ta inn den grønne energien. Og skulle du mangle noen av sansene, så bruk de du har, men pass på å dra nytte av hver og en av alle de intakte. For den manglende sans kan du kanskje prøve å forestille deg hvordan det grønne ville oppleves gjennom den.

Ta imot kjærligheten og livet som er rundt oss, i oss, overalt, til tross for alt det andre. Lev livet som om du alltid vandrer i den vakreste hage…