Kategori: Vinter

For mange ganger har jeg stoppet meg selv i å legge ut bilder her, fordi jeg manglet ord. Jeg er nødt til å skrive noe til, har jeg tenkt, og så har det endt opp med ingenting. Nå ligger bildene der, en ensom horde på en hvit og blank harddisk. Der ligger de til ingen nytte, uten mening, uten hensikt. Og energien bak bildene har fordampet ut i ingenting. Så bortkastet.

Hallo! roper en stemme i øret. Det er faktisk du som bestemmer her inne. Haha, tenk å legge slike merkelig begrensninger på sitt eget skaperverk, for å bruke det ordet. Det skal det bli slutt på nå. Nå skal bildene få komme ut, og du og alle som vil kan se på dem og la dem snakke sitt eget språk. Og hvem vet, kanskje kommer det noen ord igjen, når jeg slipper stengselet fri.

Det ordløse er kanskje det mest kraftfulle. Så står du fri til å ta inn og kjenne hva bildene formidler til akkurat deg! Det vil bli nye bilder, og gamle, som ligger og venter på harddisken.

I dag vil jeg starte det nye, med de ordløse bilder. Katten Mira er helt enig!

Hun mener faktisk at det kan åpne en ny dør… eller vindu! 🙂

Og du, kjære deg som er innom her og titter, du er selvfølgelig hjertelig velkommen til å stille spørsmål eller legge igjen kommentarer 🙂

Jeg var så heldig å tilbringe julen i snødekte landskap. Det regnet lett da vi ankom. Så ble det kaldere og ny snø dalte stille ned noen dager. Den siste ettermiddagen ruslet jeg en tur oppe på vidda, like etter solnedgang.

Ikke et vindpust.

Ikke en eneste lyd, annet enn knitringen i den tørre snøen fra mine egne fottrinn og kameraet som fanger noe av skjønnheten.

Det er så godt å bare stå sånn, stille, og se utover landskapet.

Lytte.

Kjenne den friske luften og duften av ren snø.

Så myke er fjellene i den blå timen og det rosa skjæret fra solnedgangen. Så myke og likevel så uendelig sterke og evige.

Det er som å se inn i en drøm, en lengsel i hjertet etter noe jeg ikke helt vet hva er. En drøm jeg ikke ser helt klart. Ennå.

Jeg ser lyset, fargene. Men kantene og formen er fortsatt uklar.

Det er så vakkert, jeg har ikke lyst til å dra, men det blir for mørkt etter hvert, og kameraet klarer ikke lenger å fokusere.

 

Mildvær har det vært lenge, men for noen dager siden var det litt frost og plutselig var alt pyntet med hvitt, glitrende rim.

 

 

Var det juleenglene som banket på tro? Litt før tiden?

 

 

Visne blader og gress i veikanten strålte i den største skjønnhet, som juveler utenfor asfaltkanten. De sang ut en invitasjon til å gå på en smykkesatt sti.

Gå en ny vei – fylt med magi.

 

 

 

 

Men bare den som så etter kunne se. Den som åpnet for skjønnheten i det som var gammelt og vissent kunne øyne den nye veien som strålte i gyllent lys.

 

 

Veien lokket med himmelsk skjønnhet i det små og stille, og med frydfull sang til hjertet…

 

 

Etter en tåkefylt vinter er det godt å kunne være i solen og betrakte tåkehavet fra avstand. Endelig har det kommet mer oversikt og klare tanker! Sollyset tvinger tåka i kne, slik at vi endelig kan se på den utenifra.

 

 

Det minner meg om et tips jeg fikk for en del år siden. Jeg syntes et venninneforhold jeg hadde var så vanskelig, men jeg klarte ikke å se det klart. Tipset jeg fikk var å sette fram to stoler og betrakte disse fra avstand. Jeg skulle se for meg at min venninne satt i den ene stolen og jeg i den andre. Så skulle jeg tenke på det jeg opplevde som vanskelig, og så betrakte utenifra hva det var som egentlig skjedde mellom oss.

Og det virket! Plutselig ble det helt klart for meg hva som var problemet, og jeg forsto at jeg måtte forandre på meg selv og hvordan jeg tenkte for å endre på situasjonen.

Så fredelig og godt er det å sitte her på berget ved det lille, vakre treet og skue over tåkehavet tidlig om morgenen, med hodet i klar luft og kunne se langt, så langt.

Og over meg stråler en klar, blå himmel og lover klare tanker og lysende dager.

 

 

Dette året har vi vært innhyllet i tunge skyer, tåke og skiftende vær mellom snø, regn og sludd. Et vær mange ikke har lyst til å gå ut i, og det er forståelig nok. Jeg har også holdt meg mye innendørs. Men, så har jeg presset meg til å gå ut likevel, trosset vått vær og vind og velbehaget der hjemme i sofaen, med kameraet godt innpakket i en beskyttende plastpose. Ja, for noe vakkert må det da være der ute, tross værforhold, tenkte jeg, alltid på jakt etter noe vakkert å forevige med kameralinsen.

Og den som leter, og åpner blikket, finner. Alltid. Alltid er det noe vakkert, har du sett det?

La du merke til det vakre spillet av dråpene på trærne, av sludd og frosset regnvann fra dagen før, som festet seg på grenene?

 

 

 

Og på håpefulle rakler, klare for å blomstre og spre sin pollen.

 

 

 

 

 

Så du de vakre formene som snøen fremhevet, fordi vinden blåste den våte snøen vannrett over landskapet, slik at den festet seg på loddrette stammer og grener?

 

 

Så du all skjønnheten, åpnet du øynene og så?

Ja, for naturens skjønnhet er der, hele året rundt. Den viser seg fra ulike sider gjennom årstidene. Og alltid føler jeg meg gladere og lettere når jeg først kommer meg ut i naturen.

Det er bare stegene før dørstokken som er tunge. Når jeg først er ute går det lett, og luften og naturen ønsker meg velkommen.