NATURFOTOGRAFI
En høst som er på hell går over i bronsefarger før de siste bladene tar sitt livs svev og naturen går over i brunt. Den tiden er forbi for denne gang, og snøen og vinteren har overtatt.
Farvel kjære høst,
på gjensyn.
Høsten viser en tid for oppløsning. Oppløsning av alt som ikke lenger tjener god hensikt. Det var ikke dårlig, det som nå må ta slutt, nei, fantastisk var det sannelig. Nå løses det opp, ganske enkelt fordi det er tid for noe annet. Fordi det er slik livet er ment å være, fylt med endringer fra tid til annen.
Om man gir seg hen til naturens skiftninger, blir overgangen kanskje ikke så smertefull. Ja, oppløsningen startet nok for en god tid tilbake. Den begynte kanskje mens det som nå forlates fortsatt føltes helt topp. Det er i oss som i naturen, glidende overganger. Forskjellen er at vi ofte ikke er så oppmerksomme, og misser de første små tegn. Så ønsker vi å holde fast ved det vi liker eller synes er smart. Vi forstår kanskje ikke denne rytmen som livet er ment å ha.
Så se på naturen. Små munner spiste av bladet mens det fortsatt var friskt grønt. Slik startet kanskje dette løvets ferd mot høsten, mot lysende farger, og så, oppløsningen.
Høsten har alltid vært min favorittårstid, selv om det blir kaldere og våtere. Og været blir mer vær.
Kanskje er høsten meg så kjær på grunn av alle fargene som popper opp overalt, som lysende gule lønneblader med rødrosa stilker!
Mindre elver kan bli litt bortgjemte de, utilgjengelige. Jeg må kjempe meg ned en bratt veiskråning for å komme helt fram. Selv om jeg er like ved veien, er det som om boligfeltet og gatene er langt, langt borte. Jeg minnes barndommen da jeg hoppet fra stein til stein langs et annet elveleie i et annet vidunderlig naturlandskap.
Det er så gøy å gå tur langs elva. Det er ingen stier å følge, og turen blir som en utfordrende oppdagelsesreise med nye magiske skatter rundt hver sving. Jeg kommer ikke så langt, denne gangen. Det er tid for å gå hjem og spise frokost.
Høsten er så utrolig vakker, så vakker at ord kommer til kort. Naturen lokker meg ut, kaller meg inn i skogene. Og jeg kjenner lengselen dypt der inne.
Jeg bråvåknet tidlig og så ut på trærne utenfor soveromsvinduet. De var badet i et mykt sollys, så sarte var solstrålene. Jeg måtte ut! Bare en liten tur før frokost.
Jeg kommer ikke inn i de dypeste skoger på en kort morgentur, men det er så fine trær langs veien i nabolaget også. Naturen er ofte nærmere enn hva man forestiller seg når man bor i mer tettbygde strøk.
Så står jeg her, på utsiden, og ser på skogen. Det er ingen stor skog, men et belte av trær og busker rundt en liten elv som flyter gjennom boligfeltet. Hvor mange ganger har jeg ikke gått forbi slike steder og bare sett på dette stykke natur utenifra. Hva om jeg går inn?
Gjør du det noen gang? Går inn i skogsholtet du ellers haster forbi? Tråkker på skogbunn uten oppgåtte stier. Lener deg mot et tre og løfter blikket opp? Legger du merke til alle fargene? Formene. Hvordan lyset strømmer inn mellom grenene. Ser du mønstrene i bladverket? Kjenner du lukten av skog?
