NATURFOTOGRAFI
Skogen begynner så smått å grønnes.
Små blader titter forsiktig frem nesten overalt!
Det er så godt å legge merke til vårtegnene, så sårt etterlengtet midt i alt det brungrå mot slutten av nok en vinter.
Så inspirerende og oppløftende å se de små bobler av energi som snart popper ut i all sin prakt!
Vår, vår, elskelige vår! Hvilken fryd og glede bringer ikke de skjønne vårblomster og alle knopper som plutselig skyter ut nye blader! Først hestehoven som stråler som små soler lenge før noe annet har kommet fram fra vinterdvalen.
Blir du ikke glad over å se den første hestehoven? Endelig vår, sier den! Endelig lysere tider! Er de ikke vakre de skjønne gule små, vidåpne mot en fortsatt blek vårsol. Det er lenge siden den første hestehoven dukket opp nå, og inntil nylig har det bare blitt flere og flere.
Nå har hvitveisen stått i blomst en god stund, bjørka har små grønne blader, et hav av ulike knopper skyter ut, ulike arter til ulike tider.
Alt kan ikke komme på en gang, det blir for mye å håndtere! Og våren ville vært over på et blunk. Nei, alt må skje til sin tid, til den tid som er rett for den enkelte. Alt nytt må komme trinnvis, litt og litt, sånn at vi rekker henge med. Sånn at vi rekker å nyte den første hestehoven før neste vårunder setter inn.
Selv om det går sakte, bit for bit, så går det likevel fort, sett i det store bildet. Det er så mye som er nytt, så mange ulike slag som bryter frem etter den stille, kjølige tiden. Det må være umulig å få meg seg alt sammen. Likevel skjer endringene, selv om du ikke ser alt sammen. Da er det nok å nyte det som dukker opp i din vei, og ha tillit til at du vil få dine egne vårunder, og akkurat de du trenger denne gangen.
Våren har kommet lengre her nå enn hva disse bildene viser, og jeg er spesielt glad i hvitveis, den vidunderlige hvitveisen. Og trærne som springer ut! Hva er ditt vårunder i år?
Nå kom plutselig sommeren, men for bare litt siden var det fortsatt vår og regn. Mange synes det er deprimerende med tungt skydekke, tåke og regn. Jeg er glad i regn og tåke jeg. Særlig på en mild vårdag. På sånne dager er det så forfriskende ute.
For litt siden tok jeg min første skogstur siden påske! Mange fine soldager har det vært i mai, men først på en regndag fikk jeg virkelig lyst og inspirasjon til å gå ut og kjenne på naturen. Jeg liker meg nesten bedre ute på fototur når det regner. Bildene kan bli mer spennende da. Man kan se andre ting enn når sola skinner fra en knall blå himmel. Lyset er mykere og mer sart. Og naturen koser seg.
Naturen er glad i regnet, det er jeg sikker på. Kanskje er det derfor det er så godt å gå ut i skogen på sånne dager fordi man kan kjenne at naturen fryder seg. Både planter og dyr vil jeg tro. Det var jo tørt så lenge.
Hva er vel deprimerende med litt regn. Så vakker og mystisk ser naturen ut med lave skyer på en vindstille regndag. Hvilken glede for øynene er det vel ikke med dråper på bladene og de nye granskuddene som lyser opp langs stien. Luften så fuktig og ren, så etterlengtet etter en lang tørkeperiode.
Det er en type regn som nesten ikke høres. Det faller mykt og stille til bakken. Triller kjærtegnende over bladene og blomstene, og synker langsomt ned i jorda. Det er den typen regn som gir god fukt gjennom jordlagene, som ikke renner av og lager flombekker og dammer overalt.
Det er den typen regn som jorda trenger når det har blitt skikkelig tørt. Det er det regnet som gir best fuktighet når det får holde på lenge nok. Naturen elsker det, og derfor gjør også jeg det.
Ingenting er deprimerende med sånt forfriskende regn. Så lett. Stille. Nærende.
i stedet for å sitte inne. Hvem vet, kanskje er det myke regnet ikke bare for trærne, naturen. Kanskje er det like mye for oss mennesker, for å fukte vårt eget indre tørke og stivhet i både kropp og følelser. Hvorfor ikke?
Våre fysiske legemer er like fullt skapt av jord som naturen. Så gå ut og ta imot det regnet som forsiktig men likevel kraftfullt trenger gjennom, fukter og myker opp. Helt inn til de gamle uttørkede lag, sånn at du kan næres og vokse slik det er meningen at du skal.
Du kan strekke deg, bre deg ut. Reise deg, slik som disse verdige bregnene. Så stolte og staselige, og samtidig myke og bevegelige.
Våren inspirerer til opprydding og fornyelse. For å hente litt inspirasjon er det godt å ta en tur ut i naturen og hilse på vårblomstene.
I Holtnesdalen på Hurum blomstrer det millioner av hvitveis akkurat nå. Aldri før har jeg sett slike evige tepper av hvitveis. Hvor herlig er det ikke å bare legge seg ned, midt i all denne blomsterprakten, og bare hvile, se blomstene fra der de står, kjenne duften og friskheten. Høre lydene i skogen, fuglene.
Nå blomstrer det overalt ute, i gult, blått, hvitt, rosa. Det har ikke blitt så mye blomsterfotografering ennå, men jeg håper på gode muligheter med de vakre fruktblomstene på kirsebærtrærne og andre frukttrær.
Det er så mange andre vakre formasjoner der ute nå, når alle vekster skyter sine nye blader ut av knoppene som har ventet og ventet. Se bare her, dette er ikke blomster, om du skulle tro det… Nei, dette er nye blader som er i ferd med å vokse fram.
Man må ikke være en moden blomst for å uttrykke den dypeste, sarteste skjønnhet. Og tenkt bare, uten blader vil ikke plantene klare å lage alle sine vakre blomster.
Kanskje er du som bladene nå? Ja, kjære, du er vakker selv om du ikke ennå har sprunget ut i din vakre indre blomst og gjort den synlig for verden. Nå lager du kanskje blader, slik som alle plantene i naturen. Slik som de som ellers ikke gjør så mye ut av seg. En helt vanlig plante, kan man tenke. Men har du sett så vakre de er nå når de bryter frem etter vinterens stillstand. De viser sin skjønnhet for de som tar seg tid til å se…
