Det er virkelig en fryd for føttene å gå barbeint i skogen. En fryd for hele meg! Og skogen er også glad, føler jeg. Ja, skogen er alltid glad når jeg kommer, og ber meg komme oftere og nyte av alt den har å tilby.
Jeg følger en sti, men ser lite av den om gangen, bare et kort stykke. Så ser jeg mer når jeg kommer lenger fram, men fortsatt bare en liten del. Akkurat som når jeg går på min utviklingsvei gjennom livet, og må ta et steg om gangen mot stadig nye mål.
Når jeg går slik i skogen blir jeg veldig oppmerksom på hva som skjer på bakken. Jeg ser fine tegninger som røttene på stien danner, lyngen som har fått nye skudd, tyttebærblomster. Jeg ser alle detaljer jeg ellers ikke legger like godt merke til, når en såle av gummi hindrer den direkte nærkontakten med moder jord. Og jeg legger merke til hvordan alt dette føles gjennom mine føtter.
Jeg kjenner hver lille kvist i lyngen, hver blottlagte rot på stien. Jeg kjenner den mørke jorda og kjølige gjørma som presser seg opp mellom tærne. Og jeg kjenner den myke mosen som renser føttene der den er full av vann. Og små pytter med klart myrvann. Det harde, glatte berget som sola har varmet opp.
De bare føttene leder meg også til nye, uoppdagede stier som jeg aldri har sett før når jeg har ferdes beskodd på samme sted, for de er skjult av røsslyngen og ligger der som hemmelige ganger i en helt annen verden… Med øynene ser jeg knapt disse magiske stiene, men føttene mine vet veien og bringer meg i riktig retning, trygt inn på en åpen sti som leder hjem…
Og på veien hjem får jeg den vakreste utsikt over landskapet, og kan se langt, langt framover, selv om min sti fortsatt er ukjent… Som om det jeg ser langt der fremme er de høyeste mål, mens veien fortsatt blir til mens jeg går dit…
Legg igjen en kommentar