Tåka har ligget over Østlandet så lenge, og nå er den plutselig borte, endelig. Det har vært en skytung og våt vinter i år, uten antydning til sol i lang tid. Ikke slik vi har vært vant til på denne kanten av landet. Og andre steder har det lenge vært strålende sol og tørt vær, som er like uvanlig. Det er spesielle tider vi er i nå, det er som om store endringer er på gang, på mange plan.

Og tåka, ja, hva er den godt for? Den har ligget der som et tykt teppe over landskapet, og gjort at vi ikke har sett klart.

 

 

Den har tatt fra oss oversikten og langsynet. Klarheten. Den har fortettet lufta, luftelementet, som er våre tanker. Tung og uklar i hodet og tankene har jeg sannelig følt meg, kanskje du også?

 

Tåka er vakker på sin måte

Vakker, fordi den kan få oss til å kjenne på tunghet og uklarhet i den mentale delen av oss, og hva det fører med seg. Kanskje kaos og tunge følelser. Eller sløvhet og en tung kropp. Ja, alt vi har i oss trenger å kjennes på for å kunne slippe det vi ikke trenger lenger. Det er vakkert fordi det er en reise innover i oss selv, en reise mot oss selv og den skjønnhet som vi alle bærer, innerst inne.

Tåka tvinger oss til å rette blikket nedover for å kunne finne veien, som om den ber oss om å se ned i våre egne dype lag, og huske jordfestet.

 

 

Så, etter lang, lang tid med tett vær blir vi mettet, så mettet av alt dette uklare og tunge. Til slutt må vinden komme for å blåse tåka vekk, og sola for å tørke den opp slik at den fordunster. Det er som yin og yang, der man erfarer den ene til det ytterste, helt til metningspunktet, slik at den andre motsatsen er nødt til å overta til slutt. Det skjer kanskje ikke før vi har blitt, skikkelig mettet av tungheten.

Og se, endelig har tåka lettet! Først kom vinden, deretter kunne litt blå himmel skimtes og noen stråler med sol kom igjennom. Vakkert, så vakkert er det når sola skinner inn i tåkehavet og det blir tynnere og brytes opp for til slutt å forsvinne. Det er livets hjul. Og nå er det tid for klare dager!

 

 

 

Så kom våren

Når tåka letter er det plutselig som om mine øyne åpnes igjen, og jeg legger med ett merke til at våren også har kommet hit. Og jeg som trodde at vinteren skulle vare noen uker til. Jeg våget nesten ikke å håpe på vår, ja, jeg hadde nesten glemt våren midt i all denne tåka.

Nå blomstrer de første trærne, og de første hestehovene har kommet så smått som gule klatter i veikanten. Tenk at jeg ikke oppdaget at våren har kommet, men det er greit, det er i orden, for jeg har vært innhyllet i tett tåke og gjort viktig arbeide med å kjenne på mine tunge lag.

Tåka har stilt oss overfor tester

For noen har de vært store, for andre av mindre størrelse. Det er som om tåka og skyene tester om vi klarer å fortsatt se skjønnheten til tross for de tette slørene. Eller blir vi ett med tåka og forsvinner inn i egne slør? Testene er oftest harde, men vakre, fordi de bringer oss videre om vi består, om helt eller delvis. Dette er en bit av tåkas magi, tåkens skjønnhet…

 

 

Og nå, nå er våren her, og lyset. Med atter nytt håp, og atter nytt liv og glede. Så spørs det hvor langt inn i tåka vi gikk… Kanskje tar det litt tid før mange av oss klarer å ta vårens gleder inn i seg selv. Men det er også greit, kjære deg, gi deg selv aksept hvor enn du befinner deg, det vil lette dine slør, kjære deg, alltid.