Jeg var så heldig å tilbringe julen i snødekte landskap. Det regnet lett da vi ankom. Så ble det kaldere og ny snø dalte stille ned noen dager. Den siste ettermiddagen ruslet jeg en tur oppe på vidda, like etter solnedgang.

Ikke et vindpust.

Ikke en eneste lyd, annet enn knitringen i den tørre snøen fra mine egne fottrinn og kameraet som fanger noe av skjønnheten.

Det er så godt å bare stå sånn, stille, og se utover landskapet.

Lytte.

Kjenne den friske luften og duften av ren snø.

Så myke er fjellene i den blå timen og det rosa skjæret fra solnedgangen. Så myke og likevel så uendelig sterke og evige.

Det er som å se inn i en drøm, en lengsel i hjertet etter noe jeg ikke helt vet hva er. En drøm jeg ikke ser helt klart. Ennå.

Jeg ser lyset, fargene. Men kantene og formen er fortsatt uklar.

Det er så vakkert, jeg har ikke lyst til å dra, men det blir for mørkt etter hvert, og kameraet klarer ikke lenger å fokusere.