Dette året har vi vært innhyllet i tunge skyer, tåke og skiftende vær mellom snø, regn og sludd. Et vær mange ikke har lyst til å gå ut i, og det er forståelig nok. Jeg har også holdt meg mye innendørs. Men, så har jeg presset meg til å gå ut likevel, trosset vått vær og vind og velbehaget der hjemme i sofaen, med kameraet godt innpakket i en beskyttende plastpose. Ja, for noe vakkert må det da være der ute, tross værforhold, tenkte jeg, alltid på jakt etter noe vakkert å forevige med kameralinsen.

Og den som leter, og åpner blikket, finner. Alltid. Alltid er det noe vakkert, har du sett det?

La du merke til det vakre spillet av dråpene på trærne, av sludd og frosset regnvann fra dagen før, som festet seg på grenene?

 

 

 

Og på håpefulle rakler, klare for å blomstre og spre sin pollen.

 

 

 

 

 

Så du de vakre formene som snøen fremhevet, fordi vinden blåste den våte snøen vannrett over landskapet, slik at den festet seg på loddrette stammer og grener?

 

 

Så du all skjønnheten, åpnet du øynene og så?

Ja, for naturens skjønnhet er der, hele året rundt. Den viser seg fra ulike sider gjennom årstidene. Og alltid føler jeg meg gladere og lettere når jeg først kommer meg ut i naturen.

Det er bare stegene før dørstokken som er tunge. Når jeg først er ute går det lett, og luften og naturen ønsker meg velkommen.