Høsten er så utrolig vakker, så vakker at ord kommer til kort. Naturen lokker meg ut, kaller meg inn i skogene. Og jeg kjenner lengselen dypt der inne.

Jeg bråvåknet tidlig og så ut på trærne utenfor soveromsvinduet. De var badet i et mykt sollys, så sarte var solstrålene. Jeg måtte ut! Bare en liten tur før frokost.

Jeg kommer ikke inn i de dypeste skoger på en kort morgentur, men det er så  fine trær langs veien i nabolaget også. Naturen er ofte nærmere enn hva man forestiller seg når man bor i mer tettbygde strøk.

Så står jeg her, på utsiden, og ser på skogen. Det er ingen stor skog, men et belte av trær og busker  rundt en liten elv som flyter gjennom boligfeltet. Hvor mange ganger har jeg ikke gått forbi slike steder og bare sett på dette stykke natur utenifra. Hva om jeg går inn?

Gjør du det noen gang? Går inn i skogsholtet du ellers haster forbi? Tråkker på skogbunn uten oppgåtte stier. Lener deg mot et tre og løfter blikket opp? Legger du merke til alle fargene? Formene. Hvordan lyset strømmer inn mellom grenene. Ser du mønstrene i bladverket? Kjenner du lukten av skog?