Nå kom plutselig sommeren, men for bare litt siden var det fortsatt vår og regn. Mange synes det er deprimerende med tungt skydekke, tåke og regn. Jeg er glad i regn og tåke jeg. Særlig på en mild vårdag. På sånne dager er det så forfriskende ute.

For litt siden tok jeg min første skogstur siden påske! Mange fine soldager har det vært i mai, men først på en regndag fikk jeg virkelig lyst og inspirasjon til å gå ut og kjenne på naturen. Jeg liker meg nesten bedre ute på fototur når det regner. Bildene kan bli mer spennende da. Man kan se andre ting enn når sola skinner fra en knall blå himmel. Lyset er mykere og mer sart. Og naturen koser seg.

Naturen er glad i regnet, det er jeg sikker på. Kanskje er det derfor det er så godt å gå ut i skogen på sånne dager fordi man kan kjenne at naturen fryder seg. Både planter og dyr vil jeg tro. Det var jo tørt så lenge.

Hva er vel deprimerende med litt regn. Så vakker og mystisk ser naturen ut med lave skyer på en vindstille regndag. Hvilken glede for øynene er det vel ikke med dråper på bladene og de nye granskuddene som lyser opp langs stien. Luften så fuktig og ren, så etterlengtet etter en lang tørkeperiode.

Det er en type regn som nesten ikke høres. Det faller mykt og stille til bakken. Triller kjærtegnende over bladene og blomstene, og synker langsomt ned i jorda. Det er den typen regn som gir god fukt gjennom jordlagene, som ikke renner av og lager flombekker og dammer overalt.

Det er den typen regn som jorda trenger når det har blitt skikkelig tørt. Det er det regnet som gir best fuktighet når det får holde på lenge nok. Naturen elsker det, og derfor gjør også jeg det.

Ingenting er deprimerende med sånt forfriskende regn. Så lett. Stille. Nærende.

Hva om du går ut og lar deg fukte av naturens myke vennlige regn

i stedet for å sitte inne. Hvem vet, kanskje er det myke regnet ikke bare for trærne, naturen. Kanskje er det like mye for oss mennesker, for å fukte vårt eget indre tørke og stivhet i både kropp og følelser. Hvorfor ikke?

Våre fysiske legemer er like fullt skapt av jord som naturen. Så gå ut og ta imot det regnet som forsiktig men likevel kraftfullt trenger gjennom, fukter og myker opp. Helt inn til de gamle uttørkede lag, sånn at du kan næres og vokse slik det er meningen at du skal.

Du kan strekke deg, bre deg ut. Reise deg, slik som disse verdige bregnene. Så stolte og staselige, og samtidig myke og bevegelige.