Nylig dro jeg ut på fototur med en idé om å ta bilder fra en beitemark i kveldssol, ikke langt hjemmefra. Men jeg dro litt for sent, sola skinte ikke lenger der. Så synd, jeg hadde kjørt forbi stedet mange ettermiddager gjennom sommeren, og beundret hvordan den lave sola sendte magiske stråler inn mellom trærne. Kanskje en annen gang da.

I stedet gikk jeg en tur langs sjøen ved solnedgang. Så utrolig fredfylt og ganske så stille.

På Oslofjorden er det ikke lenger så mange båter på denne tiden av året, tross den gode varmen. Og om kvelden blir det enda roligere. Det er så godt å sitte ute og skue utover vannet når sola går ned, og så sitte litt til, til det nesten er helt mørkt. Dyrene og fuglene blir stille, kanskje nyter de også solnedgangen.

Freden og stillheten synker dypere inn i kroppen i slike stunder, og jeg har nesten ikke lyst til å dra hjem. Det er så vakkert. Jeg kjenner gleden langt inn i sjelen.

På vei tilbake til bilen oppdaget jeg et nydelig svanepar innerst i bukta. Kanskje er det her de vil tilbringe natten. Tenk å leve ute i naturen hele tiden, som det mest naturlige av alt. De savner nok ikke noe hus å trekke inn i, en TV  å se på når kvelden kommer. Et hus fylt av ting og kunstig lys. Sukk.