Høsten viser en tid for oppløsning. Oppløsning av alt som ikke lenger tjener god hensikt. Det var ikke dårlig, det som nå må ta slutt, nei, fantastisk var det sannelig. Nå løses det opp, ganske enkelt fordi det er tid for noe annet. Fordi det er slik livet er ment å være, fylt med endringer fra tid til annen.

Om man gir seg hen til naturens skiftninger, blir overgangen kanskje ikke så smertefull. Ja, oppløsningen startet nok for en god tid tilbake. Den begynte kanskje mens det som nå forlates fortsatt føltes helt topp. Det er i oss som i naturen, glidende overganger. Forskjellen er at vi ofte ikke er så oppmerksomme, og misser de første små tegn. Så ønsker vi å holde fast ved det vi liker eller synes er smart. Vi forstår kanskje ikke denne rytmen som livet er ment å ha.

Så se på naturen. Små munner spiste av bladet mens det fortsatt var friskt grønt. Slik startet kanskje dette løvets ferd mot høsten, mot lysende farger, og så, oppløsningen.