NATURFOTOGRAFI
En høst som er på hell går over i bronsefarger før de siste bladene tar sitt livs svev og naturen går over i brunt. Den tiden er forbi for denne gang, og snøen og vinteren har overtatt.
Farvel kjære høst,
på gjensyn.
Høsten viser en tid for oppløsning. Oppløsning av alt som ikke lenger tjener god hensikt. Det var ikke dårlig, det som nå må ta slutt, nei, fantastisk var det sannelig. Nå løses det opp, ganske enkelt fordi det er tid for noe annet. Fordi det er slik livet er ment å være, fylt med endringer fra tid til annen.
Om man gir seg hen til naturens skiftninger, blir overgangen kanskje ikke så smertefull. Ja, oppløsningen startet nok for en god tid tilbake. Den begynte kanskje mens det som nå forlates fortsatt føltes helt topp. Det er i oss som i naturen, glidende overganger. Forskjellen er at vi ofte ikke er så oppmerksomme, og misser de første små tegn. Så ønsker vi å holde fast ved det vi liker eller synes er smart. Vi forstår kanskje ikke denne rytmen som livet er ment å ha.
Så se på naturen. Små munner spiste av bladet mens det fortsatt var friskt grønt. Slik startet kanskje dette løvets ferd mot høsten, mot lysende farger, og så, oppløsningen.
Høsten har alltid vært min favorittårstid, selv om det blir kaldere og våtere. Og været blir mer vær.
Kanskje er høsten meg så kjær på grunn av alle fargene som popper opp overalt, som lysende gule lønneblader med rødrosa stilker!
Skogen begynner så smått å grønnes.
Små blader titter forsiktig frem nesten overalt!
Det er så godt å legge merke til vårtegnene, så sårt etterlengtet midt i alt det brungrå mot slutten av nok en vinter.
Så inspirerende og oppløftende å se de små bobler av energi som snart popper ut i all sin prakt!
For mange ganger har jeg stoppet meg selv i å legge ut bilder her, fordi jeg manglet ord. Jeg er nødt til å skrive noe til, har jeg tenkt, og så har det endt opp med ingenting. Nå ligger bildene der, en ensom horde på en hvit og blank harddisk. Der ligger de til ingen nytte, uten mening, uten hensikt. Og energien bak bildene har fordampet ut i ingenting. Så bortkastet.
Hallo! roper en stemme i øret. Det er faktisk du som bestemmer her inne. Haha, tenk å legge slike merkelig begrensninger på sitt eget skaperverk, for å bruke det ordet. Det skal det bli slutt på nå. Nå skal bildene få komme ut, og du og alle som vil kan se på dem og la dem snakke sitt eget språk. Og hvem vet, kanskje kommer det noen ord igjen, når jeg slipper stengselet fri.
Det ordløse er kanskje det mest kraftfulle. Så står du fri til å ta inn og kjenne hva bildene formidler til akkurat deg! Det vil bli nye bilder, og gamle, som ligger og venter på harddisken.
I dag vil jeg starte det nye, med de ordløse bilder. Katten Mira er helt enig!
Hun mener faktisk at det kan åpne en ny dør… eller vindu! 🙂
Og du, kjære deg som er innom her og titter, du er selvfølgelig hjertelig velkommen til å stille spørsmål eller legge igjen kommentarer 🙂
