Vår, vår, elskelige vår! Hvilken fryd og glede bringer ikke de skjønne vårblomster og alle knopper som plutselig skyter ut nye blader! Først hestehoven som stråler som små soler lenge før noe annet har kommet fram fra vinterdvalen.

Blir du ikke glad over å se den første hestehoven? Endelig vår, sier den! Endelig lysere tider! Er de ikke vakre de skjønne gule små, vidåpne mot en fortsatt blek vårsol. Det er lenge siden den første hestehoven dukket opp nå, og inntil nylig har det bare blitt flere og flere.

Nå har hvitveisen stått i blomst en god stund, bjørka har små grønne blader, et hav av ulike knopper skyter ut, ulike arter til ulike tider.

Alt kan ikke komme på en gang, det blir for mye å håndtere! Og våren ville vært over på et blunk. Nei, alt må skje til sin tid, til den tid som er rett for den enkelte. Alt nytt må komme trinnvis, litt og litt, sånn at vi rekker henge med. Sånn at vi rekker å nyte den første hestehoven før neste vårunder setter inn.

Selv om det går sakte, bit for bit, så går det likevel fort, sett i det store bildet. Det er så mye som er nytt, så mange ulike slag som bryter frem etter den stille, kjølige tiden. Det må være umulig å få meg seg alt sammen. Likevel skjer endringene, selv om du ikke ser alt sammen. Da er det nok å nyte det som dukker opp i din vei, og ha tillit til at du vil få dine egne vårunder, og akkurat de du trenger denne gangen.

Våren har kommet lengre her nå enn hva disse bildene viser, og jeg er spesielt glad i hvitveis, den vidunderlige hvitveisen. Og trærne som springer ut! Hva er ditt vårunder i år?