Fred i barndommens gater i Trondheim

 

Dette blir et litt annerledes blogginnlegg. Denne gangen er det ikke naturen jeg vil vise dere. Denne gangen vil jeg hedre min barndoms gater. For i sommer har jeg vært på reise. En reise tilbake, med nye øyne som ser alt annerledes enn før.

Min barndoms gater har jeg ikke besøkt på lenge, så lenge, for jeg har vel ubevisst holdt meg unna den tiden. Ja, de fleste av oss har vel både gode og vonde minner fra oppveksten. I sommer var det som om jeg sluttet fred med dem alle.

Jeg, som er så glad i naturen, vokste opp midt i byen, nesten. Ja, jeg har ansett meg selv som svært heldig som i tillegg har hatt besteforeldre, tanter og onkler som jeg kunne besøke på landet i alle ferier og helger. Og jeg ville aldri dra hjem til byen igjen…

Men nå ser jeg hjembyen min, Trondheim, som den vakreste by, særlig der jeg bodde som barn, nede på Øya. Nå svulmer hjertet bare ved synet av bykjernen, så full av grønne trær, vakre gater og bygninger. I sommer tok jeg byen min tilbake inn i hjertet. Og de gode opplevelsene er nå som små og store lykter langs min vei, som stråler på de vonde med vakkert, mykgjørende lys.

Kan man bo på et bedre sted enn Øya når man først skal bo midt i en by? Nesten alt er ved det samme i disse gatene. Huset ser likt ut, bare med en annen, og finere farge, og i bedre stand vil jeg tro… Fortauet er det samme, like egnet til å hoppe paradis på som før… eller plukke gammel tyggegummi…

 

 

Hjørnet er det samme, et supert sted til å hoppe strikk sammen med andre barn når snøen endelig har gått og joggeskoene med glatt såle (spesialinnkjøpt til strikkhopping) hentes ned fra loftet.

 

 

Gatene ligger der som før, med de fine hagene der man kan gå på epleslang eller sykle og sykle i all evighet, og sykle om kapp med broren sin…

 

 

Den gamle gangbrua over til sentrum og barneskolen på den andre siden av elva ser fortsatt helt lik ut. Ja, vakre Nidelven, like stille og vakker som før, bare mye renere nå… Med grønne lunger på begge sider med vakre hager og parkanlegg hvor man kan sole seg om man vil.

 

 

Jeg husker mange stunder da jeg som barn  følte meg komplett lykkelig gjennom hele mitt vesen. Det var stunder ute i naturen, men også her, i Trondheim. Det var ganske enkelt glede over en blå himmel og sola som varmet. Eller turer ute i regnet, og stormen som feiet meg bortover fortauet på den glatte isen midt på vinteren. Stunder hvor jeg hadde lagt meg om kvelden og hørte dempede stemmer fra stua. Da jeg hoppet strikk på hjørnet eller syklet som gal gjennom gatene… Og mange, mange flere lykkelige øyeblikk…

Ja, nå hedrer jeg barndommens gater, med stor takknemlighet overfor min hjemby og alle erfaringer jeg har levd her. Men fremfor alt hedrer jeg min kjære mor som lot meg vokse opp på slikt et vakkert og godt sted…