Jeg var på togreise i påska, fra Oslo til Åndalsnes. Reisen gikk sakte oppover, opp til de store, vide fjellene ved Dombås. Med Raumabanen steg vi så ned mellom bratte fjellsider og flotte tinder.
Jeg følte meg plutselig så liten der nede i dalen med høye fjell på alle kanter. Ja, ikke ubetydelig, men liten. Og som en av mange. Det føltes som om jeg befant meg i en bitte liten sprekk i skorpa på jordkloden, som et lite støvkorn.
I det daglige er det lett for at verden hovedsakelig dreier seg om meg, i mine øyne. Jeg er opptatt av å ha det bra, føle meg bra, lykkes med det jeg gjør, og med mine relasjoner til de rundt meg. Ja, selv om jeg egentlig ikke er en egoistisk eller spesielt selvopptatt person.
Jeg har et dypt ønske om å gjøre godt for andre, for verden. For å kunne det på en best mulig måte må jeg dykke innover i meg selv. Jeg må ned i dalene og elvene, for man blir ikke vis av å bare befinne seg på toppen av fjellet.
Det er sånn det er, med selvutvikling og åndelig vekst. Man må se innover og nedover i seg selv for å lære seg selv å kjenne. For å lære å akseptere seg selv og elske seg selv. Man må se innover. Og det kan ta tid. Etter en god del utforsking av mine daler og elver er jeg ikke lenger den jeg var for noen år tilbake. Og likevel er jeg stadig fokusert innover i meg selv.
Men fjellene, de gir perspektiv. De løfter mitt blikk slik at jeg kan se at jeg kan gjøre gode ting slik jeg er, her og nå. Jeg kan løfte blikket og bryte ut av klagesirkelen en stund, til tross for at selvinnsikten fortsatt ikke er fullendt. Ja, det vil den kanskje aldri bli.
Jeg må se at jeg er en av mange her på jorden. Alt dreier seg ikke om meg. Hensikten med mitt liv er ikke å kun se innover for å ivareta meg og mine behov, selv om det også er viktig. Nei, hensikten er også å rette fokus på hva jeg kan gjøre av godt for verden. For andre mennesker, de nær meg, menneskeheten, dyrene, naturen, jorden. Og jeg vil ikke trenge noe i gjengjeld. For når jeg trenger å få noe tilbake, da er fortsatt mitt fokus til syvende og sist innovervendt.
Når toget går videre, helt ut til Åndalsnes, åpner landskapet seg. Det er fortsatt fantastiske fjell å se i alle retninger, men det er likevel åpent. Herfra får jeg oversikt igjen, over elven, dalene, fjorden og fjellene rundt, der de eksisterer i perfekt harmoni med hverandre.
Fjelltoppene minner meg om de mål jeg går mot. Og jeg tenker på hvilken himmelsk følelse det er å stå på toppen av et fjell, og den evige fred som omslutter en der oppe, ved turens mål. Ingen naturopplevelse jeg har hatt kan måle seg med opplevelsen av å nå en fjelltopp etter en lang og slitsom, men herlig, tur oppover.
De blå fjellene og tindene viser styrke og kraft. Klarhet og fokus. Trygghet og ro. Stillhet. Og et koblingspunkt mellom himmel og jord. Det er dit jeg vil. Og det er der jeg er akkurat nå i dette øyeblikk. Målet er alt nådd ved reisens begynnelse…
Og uten de dype daler og elver ville ingen fjelltopper eksistere…
