Jeg føler slik vemod og tristhet når jeg ser på disse bildene, og jeg har brukt en del tid på å forstå hva det er de sier… Kanskje skal jeg ikke bruke dem her, har jeg tenkt… Men nylig forsto jeg at det er ensomhet de forteller om.
Ensomhet, den store, store ensomheten. En følelse av å være forlatt… Bryggen som var til for å reise ut eller ta imot de som kom, er ikke lenger i bruk og kan heller ikke brukes mer, den er forfalt, svinner hen. Og båtene, de kommer ikke hit lenger. Båten som hører til ligger på land og forfaller. Vannet er uklart. Og det blåser kaldt og gjennomtrengende med fjorårets strå som vaier i vinden. Hva var det som skjedde? Hvorfor? Hva gikk galt?
Slik som med bryggen og båten kan det også være med oss mennesker. I begynnelsen var du åpen og glad, elsket alle og alt, var nysgjerrig på livet og alt og alle du møtte med et åpent hjerte. Men mennesker rundt deg hadde smerte i seg og behandlet deg ikke med ren kjærlighet, fordi de ikke kunne annet, ikke fordi de ikke elsket deg i sitt indre.
Etter hvert dro du ikke ut i din båt like ofte som før, og du stengte bryggen, stadig oftere. Det var nødvendig, fordi du opplevde smerte når du var så åpen, mottakelig og tillitsfull, og bare var deg selv. En smerte som ble vekket eller skapt av opplevelser med andre mennesker. Du måtte beskytte deg, det var helt naturlig og nødvendig, kjære deg. Du ville jo ha det bra. Du trengte det. Du beskyttet deg instinktivt, men samtidig stengte du også ute de som bare ville deg godt.
Så forfalt bryggen og båten, litt etter litt, og vannet ble uklart. Vannet, som er dine følelser. Og det hele ble glemt og skjøvet bort, ut av din dagsbevissthet. Du glemte hvem du var, og du glemte de vondeste følelsene.
Og så kom ensomheten, den store ensomheten. Fordi du forlot noe i deg selv, kjære. Du forlot den delen av deg selv som du trengte å beskytte. Men fordi du har glemt, vet du kanskje ikke hvor denne følelsen kommer fra… Ensomheten som kan dukke opp selv om du har mennesker rundt deg og som du er glad i. Kanskje venter du på å bli reddet… men vet kanskje ikke helt fra hva…
Men vannet, det husker. Det husker hvem du egentlig er, slik du var da bryggen var i full bruk og du var helt åpen uten forsvar i ditt hjerte. Se inn i ditt vann, dine følelser. Aksepter dem og gi slipp på det du ikke lenger trenger. Litt etter litt vil vannet bli klarere da, og så vil du igjen se hvem du egentlig er. Du vil se bunnen, og du vil se ditt klare speilbilde.
Og bryggen og båten din kan igjen fornyes ved å tillate det rene vannet å rense dine sår slik at de kan gro. Du vil igjen reise ut og du vil igjen stå klar på bryggen for å ta imot de som vil deg godt. Du vil på nytt skape et fellesskap i ditt hjerte, kjære.
Og du vil se at ingenting egentlig gikk galt. For alt sammen har styrket deg, gitt deg en ny kraft som du ellers ikke ville ha hatt. Derfor er ensomheten egentlig vakker, fordi dens hensikt er å gi deg muligheten til å utvikle et fellesskap i deg selv og med andre. Et fellesskap mye dypere og mer meningsfylt en du noensinne før har opplevd.
Du vil bli ett med alle delene i deg selv, og du vil føle en dypere enhet med andre mennesker, ja hele menneskeheten. For du og verden er ett, kjære deg. Vi er ett, vi alle er deler av hverandre…
Så la oss bygge opp og åpne våre brygger for hverandre, og igjen ta båtene på vannet. Slik at vi kan være sammen, igjen, i glede, kjærlighet og fred…
