Jeg elsker furutrær. Se hvordan de står der så stødige og flotte, og strekker sine kraftige gyldenoransje grener ut mot sola og verden. Viser seg fram – se, her er jeg! Og det innerste er nakent, uten nåler.
De står der og stråler så vakkert, sammen. Det ene ikke bedre enn det andre, men like fullt så vakkert – hvert eneste furutre. Og se, hvor ulike de er. Grenene bukter og vrir seg og danner alle slags former.
Har du lagt merke til at furutrær er svært vennlige? De innbyr til beundring og berøring, og kanskje en klatretur til topps! Bedre klatretrær har jeg aldri sett…
Kanskje vi skulle lære litt av furua, i alle sine former. Ja, for vi mennesker kan være litt som furutrær – strekke oss ut og vise oss fram slik vi er innerst inne, nakne, uten forsvar av vårt innerste. Vi kan være trygge og stødige, i samklang med omgivelsene og andre mennesker. Vi kan lære å forstå at verden ikke er farlig og at vi kan vise andre hvem vi er, uten å være redde. For alle er vi like mye verdt, og vi er alle vakre innerst inne. En skjønnhet vi kan hente fram og stråle ut. En skjønnhet som er uavhengig av alle de ytre former, alle de ytre skavanker.
Furuskogen viser meg visjonen om en menneskehet der hver og en lar sin indre, dypeste skjønnhet stråle ut. Ut på alle andre, ut på verden.
