Kategori: Vinter

 

Vinteren var visst ikke helt klar til å slippe taket fullt og helt ennå, og sannelig snødde det ikke forrige kvelden, igjen. Denne vinteren har snøen kommet og gått i denne delen av landet, kommet og gått. Snøen er borte igjen her, men slik er det vel ikke over hele landet.

Vakkert er det når snøen daler stille ned, så luftig og lett, dansende, som om snøfnuggene ber oss huske å danse! Til tross for mørke og vinter, og lengsel etter vår og sommer.

Så godt er det å stå helt stille og kjenne den mye snøen mot ansiktet, kjølig mot huden før den smelter og renner vekk.

 

 

Snøen er en bærer av informasjon

Den er ikke bare noe stoff som legger seg oppå alt som er. Alle vet vi at snø består av milliarder av snøkrystaller, men har du tenkt på at snøen faktisk er levende og har en egen bevissthet? Snø er frosset vanndamp og vann er jo en levende bærer av informasjon.

I stedet for å renne videre ned i bakken, slik som regnet gjør, blir snøen liggende en stund. Kanskje for å mate oss med sin utstråling og informasjon over lengre tid enn det regnet kan.

 

 

Den lette nysnøen minner om et mykt og deilig sjal, så luftig, men likevel så varmende og godt. Den ligger som en englekappe over naturen og landskapet. Som om englene ønsker å omhylle naturen i sin kjærlighet for en stund, og la naturen hvile.

Englenes vibrasjoner ligger i snøen

 

Ja, tenk om det er slik at de klare, hvite snøkrystallene er bærere av englenes vibrasjoner. Fordi det er de som har hvisket kjærlige ord til de små vanndråpene, slik at de i det hele tatt kunne danne disse skjønne snøkrystaller.

Tenk hvilken gave det er for naturen og  trærne å bli omhyllet av denne vakre hvite kappen som bringer med seg de nærende energier fra englene. Og en gave til oss, selv om vi jo ikke går rundt med snøen på kroppen.

Hvor lyst og vakkert blir ikke landskapet og alle ting med et lag av nysnø over seg.  Og trærne bøyer sine grener i ydmykhet for denne vakre gave.

 

 

 

Alt blir så stille. Som for å vise at vi også må huske stillheten. Være stille og mottakelige.

 

 

Snøen demper alle lyder av våre handlinger, alt blir lyst og hvitt, alle nyansene jevnes ut.  Den skjuler, men  fremhever også formene i naturen.

 

 

 

Og den minner oss om renheten. Renhet i kropp, hjerte og sinn, uten all forurensning som vi fyller oss med til daglig. Det være seg i tanker, følelser eller rent fysisk.

Snøen fra oven er som en velsignelse, slik at vi kan huske å bremse ned. Huske å alt være som det er, være stille i oss selv og kun tenke og tale de rene ord. La oss danse som de glade snøfnugg!

 

 

 

Tåka har ligget over Østlandet så lenge, og nå er den plutselig borte, endelig. Det har vært en skytung og våt vinter i år, uten antydning til sol i lang tid. Ikke slik vi har vært vant til på denne kanten av landet. Og andre steder har det lenge vært strålende sol og tørt vær, som er like uvanlig. Det er spesielle tider vi er i nå, det er som om store endringer er på gang, på mange plan.

Og tåka, ja, hva er den godt for? Den har ligget der som et tykt teppe over landskapet, og gjort at vi ikke har sett klart.

 

 

Den har tatt fra oss oversikten og langsynet. Klarheten. Den har fortettet lufta, luftelementet, som er våre tanker. Tung og uklar i hodet og tankene har jeg sannelig følt meg, kanskje du også?

 

Tåka er vakker på sin måte

Vakker, fordi den kan få oss til å kjenne på tunghet og uklarhet i den mentale delen av oss, og hva det fører med seg. Kanskje kaos og tunge følelser. Eller sløvhet og en tung kropp. Ja, alt vi har i oss trenger å kjennes på for å kunne slippe det vi ikke trenger lenger. Det er vakkert fordi det er en reise innover i oss selv, en reise mot oss selv og den skjønnhet som vi alle bærer, innerst inne.

Tåka tvinger oss til å rette blikket nedover for å kunne finne veien, som om den ber oss om å se ned i våre egne dype lag, og huske jordfestet.

 

 

Så, etter lang, lang tid med tett vær blir vi mettet, så mettet av alt dette uklare og tunge. Til slutt må vinden komme for å blåse tåka vekk, og sola for å tørke den opp slik at den fordunster. Det er som yin og yang, der man erfarer den ene til det ytterste, helt til metningspunktet, slik at den andre motsatsen er nødt til å overta til slutt. Det skjer kanskje ikke før vi har blitt, skikkelig mettet av tungheten.

Og se, endelig har tåka lettet! Først kom vinden, deretter kunne litt blå himmel skimtes og noen stråler med sol kom igjennom. Vakkert, så vakkert er det når sola skinner inn i tåkehavet og det blir tynnere og brytes opp for til slutt å forsvinne. Det er livets hjul. Og nå er det tid for klare dager!

 

 

 

Så kom våren

Når tåka letter er det plutselig som om mine øyne åpnes igjen, og jeg legger med ett merke til at våren også har kommet hit. Og jeg som trodde at vinteren skulle vare noen uker til. Jeg våget nesten ikke å håpe på vår, ja, jeg hadde nesten glemt våren midt i all denne tåka.

Nå blomstrer de første trærne, og de første hestehovene har kommet så smått som gule klatter i veikanten. Tenk at jeg ikke oppdaget at våren har kommet, men det er greit, det er i orden, for jeg har vært innhyllet i tett tåke og gjort viktig arbeide med å kjenne på mine tunge lag.

Tåka har stilt oss overfor tester

For noen har de vært store, for andre av mindre størrelse. Det er som om tåka og skyene tester om vi klarer å fortsatt se skjønnheten til tross for de tette slørene. Eller blir vi ett med tåka og forsvinner inn i egne slør? Testene er oftest harde, men vakre, fordi de bringer oss videre om vi består, om helt eller delvis. Dette er en bit av tåkas magi, tåkens skjønnhet…

 

 

Og nå, nå er våren her, og lyset. Med atter nytt håp, og atter nytt liv og glede. Så spørs det hvor langt inn i tåka vi gikk… Kanskje tar det litt tid før mange av oss klarer å ta vårens gleder inn i seg selv. Men det er også greit, kjære deg, gi deg selv aksept hvor enn du befinner deg, det vil lette dine slør, kjære deg, alltid.

 

 

Lenge har vintermørket ligget over landet. Aller mest i nord, men også her i sør, med korte dager. Så korte har dagene vært at man nesten ikke har kommet seg ut mens det var dagslys. Sånn er det vel fortsatt for veldig mange, selv om dagene gradvis blir lysere og lengre nå.

Flere ganger har jeg gått ut for å nyte frisk luft og vakkert landskap og natur, men få bilder har det blitt, fordi det oftest har blitt så fort mørkt når jeg var ute. Fotostativ har jeg ikke, så da blir bildene også ganske så grovkornete, og jeg har vegret meg for å legge dem ut her på bloggen. Og tungt har alt føltes, jeg har ikke orket så mye, heller ikke å skrive. Men nå gjør jeg det likevel, deler de mørke, grove bildene og skriver noen linjer.

 

Men, hva er vel egentlig så galt med den mørke tiden?

Så mange klager over denne tiden av året, den tunge, mørke tiden. Må det egentlig være så tungt? Mørket er egentlig ikke bare tungt og negativ. Det er også godt og fredfylt, og innbyr til hvile, både i sinn og kropp. Hvorfor kjempe imot, og forvente eller tro at hele året skal være likt. Hvorfor ikke tillate seg selv og alt annet å gå litt tregere i denne tiden, tillate seg selv mer hvile og ro, mer søvn kanskje.

 

Mørketiden er en naturlig del av en syklus

Det er slik som den mørke siden av yin/yang-symbolet. Det nytter ikke å hele tiden skulle kjempe imot naturens naturlige takt. Man skal liksom ha sommer hele året, men en stadig streben etter sommeren gjør at man bare blir utslitt. Man blir misfornøyd med seg selv når man likevel ikke klarer det på lang sikt. For hviletiden er også en del av naturens lover, slik som sommeren er. Naturens takt, naturens sykluser, bølger og rytmer er vi en del av. Det er gammel kunnskap det. Noe er overført til vårt samfunn i dag gjennom de gamle kinesiske tradisjoner og filosofier, som læren om tao og lovene om forandringer.

 

Husk at naturen viser vei

La naturens pust lede an, og la deg følge naturens naturlige rytmer. Bli venn med mørketiden. Kom deg ut av stuen med kunstig belysning og gå ut og føl på naturens fredfylte mørke. La deg selv fylles med indre hvile og ro.

 

 

Nå når naturen har fått så lite farger, og det nærmer seg den mørkeste tiden i denne delen av verden, er det en gave med disse sarte og flammende soloppganger og solnedganger. Det er som om noen ønsker å minne oss om skjønnheten på denne jord, at livet fortsatt er vakkert, at det fortsatt er lys og liv. Denne høsten og begynnende vinteren har kveldshimmelen ofte vært oransje, noen ganger som et mykt lys over horisonten.

 

 

Andre ganger som et oransje flammehav. Som en flamme av fred som lyser over landskapet og folket.

 

 

Og for ikke å glemme nordlyset, det helt magiske nordlyset man er velsignet med lengre nord, og aller mest der hvor solen har tatt en vinterpause. Jeg har sett nordlys kun to ganger i mitt liv, og har ingen egne bilder. Så jeg får låne fra youtube denne gangen. Denne videoen av nordlyset liker jeg spesielt godt på grunn av musikken, som gjør den mer kraftfull:

 

Nei, glem ikke lyset og de vakre fargene, selv om ting synes mørke. Se på himmelens strålende fargeprakt når du får sjansen, og ta den imot som en vakker gave til deg, kjære.

 

 

 

Stråene bøyer seg for vinden, så herlig forfriskende. Jeg synes jeg kjenner hvor deilig vinden kiler mellom stråene og rensker opp!

 

 

Men se, så stille vann, helt uberørt av de friske vindtakene.

 

 

I sjøen piskes vannet opp til store bølger, men her, her er det stille vann. Det er fordi det er frosset et tynt lag med is rett under overflaten, som en lett beskyttelse. 

Vannet står for følelsene, det ubevisste i oss, og kanskje trengs det beskyttelse noen steder i de dypere lag i vannelementet.

 

 

Vinden er ikke bare kommet for å skape bevegelse i vannet. Vinden renser også opp i luftelementet som står for tankene, og skaper klarhet, dynamikk og fart! Løfter tankene høyt opp, over skyene.

Og i den rolig vannflaten speiler kveldshimmelen seg, med skyer som endelig letter.