På facebook er det så mange som deler så mange vakre ord og bilder. De gir trøst, oppmuntring, mot og glede, og jeg takker fra hjertet alle de som deler av dette uendelige hav av skjønnhet.
I dag vil jeg dele tanker fra en av de tunge dager, håper det er greit… For en tung, så tung dag kan være porten til en gledens dag.
Jeg sitter for meg selv og klager over alt jeg ikke liker ved meg selv og livet mitt, så negativ. På sånne dager har jeg funnet ut at det er best å skrive det ned, alle disse tankene som farer rundt i hodet og skaper tyngde og smerte i meg. Jeg skriver det ut av meg og får det på avstand slik at jeg kan betrakte det og så se hva som er SANNHET. Jeg skal ikke gjengi alt her, men noe vil jeg dele, for kanskje er det noen som kjenner seg igjen?
Etter linje på linje med klaging skriver jeg:
Nei, det er bare å innrømme det. Jeg er …. Jeg er…… Ville skrive noe negativt, håpløst, men klarer det ikke. For det er ikke SANNHETEN om hva jeg er. Jeg ER ikke noe negativt eller håpløst. Hva er jeg? Hva er jeg? hva er jeg…?! Jeg vet hva jeg egentlig er. JEG ER VAKKER, JEG ER GOD, JEG ER KJÆRLIGHET, JEG ER LYS. Alle er dette, innerst inne. Men utfordringen er å integrere det i personligheten, i hverdagen, i alt jeg gjør, tenker og sier. I alle mine møter med andre mennesker. Hvordan gjør jeg det?
Og jeg merker at de gamle spor er sterke, tilsynelatende. Ja, bare tilsynelatende. Jeg MÅ jo ikke lenger være redd for hva andre skulle tenke om meg. Jeg MÅ ikke lenger være redd for å bli avvist. Jeg MÅ ikke lenger være redd for å framstå som rar eller dum. Jeg MÅ ikke lenger være redd for å ikke få fram det jeg vil si. Jeg MÅ ikke lenger være en ingenting.
Jeg trenger ikke lenger frykten, ikke egentlig. Fram til nå har jeg valgt å beholde den, en del av den ihvertfall, selv om mye er sluppet. Hvorfor skal jeg fortsette med det? Hvorfor skal jeg fortsette å kjempe mot usynlig troll. Hvorfor skal jeg fortsette å la trollene styre over meg, jeg som vil være fri? Jeg har jobbet så mye for å slippe frykten for trollene, og har forløst så mye. Trollene, som egentlig ikke er så farlige som man tror… Jeg tenker av og til at det kanskje er mer der i underbevisstheten, som jeg ikke vil gå inn i. Men når skal det skje da? Og må jeg egentlig det for at ting skal være bedre? Må jeg fortsatt det for å vandre med solens stråler gjennom meg?
Det finnes en lettere vei nå, jeg har gått den tunge lenge nok. Jeg kan velge å la andre ta min tunge kappe, mine lodd som henger i føttene. Det er kjære vesener som står klare for å løfte det av meg, om jeg vil og tillater det.
Hvorfor skulle jeg ikke det? Hva hindrer meg? Er jeg redd for lyset og kjærligheten? Hvorfor? Er det fordi jeg da vil se meg selv og bli nødt til å akseptere meg slik jeg er? Er det fordi jeg skammer meg slik over hvordan jeg har blitt, hvordan jeg tror jeg er? Når jeg endelig får se mitt egentlige vesen i sitt fulle, vil jeg da skamme meg over at det som jeg egentlig er ikke har fått komme fram i meg før, fordi jeg dømte meg selv? Dømte meg selv for ikke å gjøre alt jeg kunne ha gjort for andre mennesker, for jorden, for ….
Nå ville jeg skrive Gud, men det var vanskelig. Hvorfor? Fordi jeg tar avstand fra Gud, fordi jeg føler meg forrådt, fordi jeg skammer meg overfor Gud. Fordi jeg har forlatt Gud og fordi Gud har forlatt meg. Trodde jeg. Den dypeste lidelse. Ikke god nok for Gud. Hvem sier det? Jeg. Jeg, og ingen andre. Når andre sier jeg ikke er god nok, er det en speiling. Derfor er det jeg som sier det. Ingen andre. Og for de som ikke liker ordet Gud på grunn av de gamle religioners virke, kan kalle det noe annet… som universet, kilden eller noe annet man er mer komfortabel med…
Men nå sier jeg, -jeg vil være FRI! Jeg BLIR fri. For hver dag som går vil jeg føle og forstå at jeg blir mer og mer fri. Hver dag vil jeg si til meg selv, i dag er jeg ett skritt nærmere min frihet, ett skritt nærmere meg selv, ett skritt nærmere kjærligheten. Ett skritt nærmere Gud. Egentlig har jeg alltid vært en del av Gud, men jeg er ett skritt nærmere å forstå dette fullt og helt. Og det til tross for at det fortsatt er kamper i hverdagen, og tunge dager.
Og det er en GLEDENS dag! HVER DAG skal derfor være en GLEDENS DAG…!
Bildene er fra Trollveggen, med de forevigede troll på toppen. Trollene vi frykter i vårt indre… Se på dem der de strekker seg helt opp i den klare, blå himmelen. De strekker seg mot det høyeste. Når vi går forbi dem, vil vi gå med hodet i himmelen, i klarhet og solskinn, alltid.
Om tindene i Trollveggen og Romsdalshornet som står like ved finnes et sagn, som forteller om hvordan trollene feiret bryllup og bygde veggen mens de feiret, helt opp i himmelen. Det var en fantastisk fest! Så klatret de opp på baksiden av veggen for å se på sitt verk mens Romsdalskongen satt foran og så på. De ble helt satt ut av den fantastiske utsikten og skjønnheten de så, og det lille trollet som skulle varsle om soloppgang glemte seg helt… Helt til sola steg opp og varmet kongen i nakken…
